Henrik Ibsens skrifter

I dagene etter utgivelsen besvarte Ibsen flere henvendelser om mulige oppførelser. Den 12. desember telegraferte han til Max Burckhard på det sentrale Burgtheater i Wien med spørsmål om han var interessert i å spille stykket. Bakgrunnen for henvendelsen var at en annen scene i Wien, Deutsches Volkstheater, allerede hadde sendt Ibsen en forespørsel om muligheten for å spille det. Også Hans Schrøder ved Christiania Theater hadde spurt om det, og i brev av 13. desember svarte Ibsen bekreftende, og la til at han «stiller samme honorarbetingelser nu som forrige gang, nemlig 3000 kroner at indbetale til boghandler Nils Lund hersteds». Honoraret ønsket han overført umiddelbart «ved erhvervelsen af opførelsesretten». Samme dag oversendte teatersjef Peter Hansen ved Det kongelige Theater i København et eksemplar av Lille Eyolf til teaterets sensor Erik Bögh, og bad om en vurdering. Vurderingen forelå dagen etter, og teatersjefen sendte følgende henvendelse til Ibsen: Ibsen svarte 15. desember at tilbudet «mottages særdeles gerne på de af Det kgl. Teater opstillede betingelser». I et parallelt privatbrev til teatersjefen fulgte et regiråd, nemlig at Eyolf ikke «slæber sig på krykken som en lidende patient, der netop er kommen op af sygesengen. Han er vant til den sport; har gået med krykke al sin tid og hjælper sig nokså godt til rette.» Til Susanna, som for tiden var på reise, forteller Ibsen i et brev av 20. desember: I sin regnskapsbok kunne Ibsen føre to honorarer for Lille Eyolf 14. desember. Det ene var 3000 kroner fra Christiania Theater, og det andre var 400 kroner som «Honorar ved Bergens teater for ‹Lille Eyolf›» (NBO Ms.fol. 3222). Beløpet fra Ranft førte han inn dagen etter. Kontrakten gav Ranft «udesluttende ret til i to år overalt i Sverige, deri Stockholm og Göteborg iberegnet» å oppføre Lille Eyolf (NBO Ms.8° 1554:1). Det lå nå an til å bli et jevnt kappløp: Ibsens nye stykke kunne få sin urpremiere i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland eller Østerrike.

På et vis var Lille Eyolf allerede presentert på scenen. Det foregikk som opplesning en uke før stykket ble utgitt, nemlig klokken ni om morgenen 7. desember 1894 på Theatre Royal, Haymarket i London. Bakgrunnen for presentasjonen var å sikre Ibsen og hans engelske forlegger deres fulle rettigheter over stykket. Engelsk lov krevde nemlig at et dramatisk verk måtte være fremført for å få denne retten. Denne offentliggjøringen artet seg som en formalitet. Foruten Elisabeth Robbins som Rita Allmers og frøken Brækstad som Asta Allmers bestod «ensemblet» av amatører: den norske konsul i London, Hans Brækstad, som Alfred Allmers, Ibsens engelske forlegger William Heinemann som Eyolf, Ibsen-kjenneren og litteraturforskeren Edmund Gosse som ingeniør Borghejm og fru Brækstad som Rottejomfruen. I salen befant det seg to tilskuere som hadde betalt en billettpris på 42 kroner, som var «sat saa temmelig afskrækkende» (Anonym 1894i). Med dette var Ibsens rettigheter i England sikret.

Manglende rettighetsbeskyttelse gjorde at det også i København kunne arrangeres en offentlig opplesning av stykket. Den skjedde på selve utgivelsesdagen ved sceneinstruktør Peter Andreas Rosenberg i Koncertpalæets store sal. Bak arrangementet stod Dansk Fredsforening. Billettprisen var 1 krone eller 50 øre. Arrangementet ville trolig ikke blitt forhindret selv om den nye loven om forfatterrett og kunstnerrett hadde vært vedtatt. Det hadde nemlig ikke karakter av dramatisk oppførelse, og forfatteren hadde ikke på tittelbladet eller noe annet sted forbudt en slik offentlig opplesning (jf. Anonym 1894j). Dette ble likevel ingen suksess. I en sal med plass til 3000 «var der maaske samlet et Par Hundrede», som det het i korrespondansen fra København til Morgenbladet. Også tre dager senere ble stykket lest opp, denne gangen i Kvindelig Fremskridsforening ved sceneinstruktør Neergaard. Her var inngangsprisen 25 øre (jf. Anonym 1894h).

På Christiania Theater hadde Schrøder åpenbart tatt lærdom av at teateret hadde vært i seneste laget med premierene på Ibsens foregående stykker. I forhold til for eksempel Det kongelige Theater i København ble Hedda Gabler presentert på Christiania Theater dagen etter, mens Bygmester Solness hadde premiere samme dag i København og Kristiania. Begge stykkene hadde vært spilt på flere andre teatre før premieren på Christiania Theater. Med Lille Eyolf skulle dette ikke skje. Nå satset Schrøder åpenbart på en oppførelse så tidlig som mulig. Derfor inngikk han også en kontrakt med Ibsen umiddelbart etter utgivelsen. Den 15. desember ble offentligheten orientert om at «Ibsens ‹Lille Eyolf› vil komme til Opførelse i den nærmeste Fremtid» (Anonym 1894f). Rollefordelingen ble også gjort kjent, og 22. desember ble første arrangementsprøve avholdt under ledelse av sceneinstruktør Hjalmar Christensen. Den neste arrangementsprøven foregikk 27. desember, og man antok at premieren kunne gå av stabelen like over nyttår. Samtidig fikk leserne vite at rollen som Eyolf var tildelt skuespiller Nicolai Halvorsens ti år gamle datter (Anonym 1894g). Under prøvetiden ble Ibsen konsultert 28. desember av både teatermaler Jens Wang og instruktør Christensen. I brev til Susanna samme dag kunne han fortelle at det ble malt nye dekorasjoner til stykket, og at indstuderingen var i gang.

På den norske hovedscenen hadde man ingen tid å miste: «Prøverne paa ‹Lille Eyolf› paa Christiania Theater drives med kraft,» het det i en notis i Morgenbladet like etter nyttår (Anonym 1895e). Til Susanna skrev Ibsen 5. januar 1895: «Hersteds er opførelsen foreløbig ansat til den 15de, men om det bliver færdigt så tidligt véd jeg ikke endnu.» I Morgenbladet ble det antatt at premieren skulle foregå 18. januar. Samtidig meldte avisen at stykket ville bli oppført på Stora Teatern i Göteborg 28. januar. At rollefordelingen på teateret i Bergen var kunngjort i Verdens Gang 19. desember, røpet at dette var et saksområde man antok hadde betydelig interesse. Fra København ble det 8. januar meldt: «Endnu er Kjøbenhavns kgl. Theater ikke paa det Rene med ‹Lille Eyolfs› Rollebesætning. Kun er det afgjort, at Fru Hennings skal spille Asta» (Anonym 1895f). Altså ingen fare derfra. Alt syntes å være under kontroll for en ibsensk urpremiere på Christiania Theater. Dessuten var det «bekjendt, at Digteren selv havde været tilstede under Indstuderingen», som det het i Dagbladet etter oppførelsen (Anonym 1895l).

Også ved Deutsches Theater i Berlin foregikk prøvene på Lille Eyolf for fullt. Der hadde man ifølge Morgenbladet ambisjonen om «at komme ind som Nummer Et» (Anonym 1895b). Til Susanna skrev Ibsen 5. januar: «I Berlin bombarderer man mig med anmodninger om at komme derned til premièren den 10de; men det er selvfølgelig en umulighed for mig».

Ibsens unike posisjon som dramatiker gjorde urpremieren til en betydelig mediebegivenhet ikke bare i Berlin, men for alle lesere av aviser med korrespondenter i den tyske hovedstaden. Kritikere og reportere fra Vossische Zeitung og Staatsbürgerzeitung var der, likeså Otto Neumann-Hofer fra Berliner Tageblatt, Hans Krämer fra Allgemeine Zeitung, Karl Frenzel fra National-Zeitung og Adolf Rosenberg fra Post. Edvard Brandes var Politikens korrespondent, og han telegraferte sin omtale kl. 23.30 premierekvelden. Fra Norsk Telegrambureau innløp en omtale til norske avisredaksjoner kl. 23.58. De følgende dagene ble kritikernes oppfatninger referert i de fleste Kristiania-avisene.

Selvsagt var det utsolgt hus. I salen befant seg «et stærkt interesseret Publikum» (E. Brandes 1895). En annen anmelder var mer detaljert: Aftenposten rapporterer publikums applaus etter første akt som særdeles sterk og ovasjonsaktig (jf. Anonym 1895i). Brandes opplevde at første akt «virkede i Rang med det allermeste gripende i Digterens Produktion» (E. Brandes 1895). Publikums begeistring fikk direktør Brahm til å komme frem på scenen for å meddele at Ibsen hadde ønsket å overvære urpremieren, men at han var forhindret av hensyn til prøvene på teateret i Kristiania. Brahm la til: «I ånden er han hos oss, og av hans ånd har De jo fornemmet et pust» (Anonym 1895b; til norsk ved HIS). Aftenposten forteller videre at «under og efter anden Akt klappedes man noget» (Anonym 1895i). Når det gjaldt tredje akt, registrerte man at begeistringen hadde avtatt. Akten «gled mere stille forbi, men afsluttedes af samme Bifald». Etter teppefall benyttet Brahm anledningen til å takke for mottagelsen. Han ville meddele Ibsen «det dybe Indtryk, Digtningen havde gjort» (Anonym 1895b).

En kritiker noterte at stemningen i forhold til mottagelsen av tidligere Ibsen-stykker var «mere ensartet. Entusiasmen mindre glødende, fordi ingen Opposition findes». Alle antydninger til meningskamp i salen ble kvalt i starten: «Lidt Hyssen under anden Akt overdøvedes strax, og nogen Munterhed under tredie Akt efter Allmers Replik om Ritas ‹Forvandling› hyssedes energisk ned» (Anonym 1895h). Ifølge et referat i Verdens Gang hadde kritikeren i Vossische Zeitung påpekt at «Aftenen fik sin særlige Karakter derved at de sædvanlige Hads- og Haansytringer udeblev» (Anonym 1895k). En del tyske aviser hadde lenge vært fiendtlig innstilt til Ibsens dramatikk, og de hadde skildret en opposisjon blant tilskuerne som denne gangen ikke kunne merkes. Berliner Tageblatts anmelder Otto Neumann-Hofer var betraktelig mer differensiert i sin beskrivelse av publikum: Aviskritikkene avspeilet ikke urpremierepublikums overveiende positive holdning. For det første gikk det et skille mellom på den ene siden «Blade, der sædvanlig er forstaaende overfor Ibsens Kunst», som Berliner Tageblatt og Vossische Zeitung, og på den andre siden «De mod Ibsen fiendtlige Blade», som National-Zeitung og Staatsbürgerzeitung (Anonym 1895k). For det andre var ikke alle kritikere enige med seg selv om oppsetningen var god eller ikke. Neumann-Hofer i Berliner Tageblatt stilte seg dette spørsmålet, og hans svar var «Kanskje – kanskje ikke». Dette utdypet han på følgende måte: Tredje akt var problematisk, særlig de lange samtalene som gjorde publikum «synlig nervøst og urolig». Da ingeniør Borghejm kalte forvandlingens lov for en dum lov, «stemmede Publikum et Par Gange i med en ironisk Latter, særdeles betegnende for det berlinske Premierepublikum, der i den Retning har Ord paa sig for at være det mest ubarmhjertige og hensynsløse» (Anonym 1895b).

Kanskje var Hans Krämer i Allgemeine Zeitung typisk for manges reaksjon på denne urpremieren. Ifølge et referat i Aftenposten opplevde han stykket som «ikke et af de bedste men heller ikke et af de svageste Stykker den nordiske Mester har skjænket os» (Anonym 1895j). Morgenbladet siterte i oversettelse blant annet følgende utdrag fra Karl Frenzels kritikk i National-Zeitung: «‹Lille Eyolf› vender sig ligesom ‹Hedda Gabler› og ‹Bygmester Solness› i Grunden ikke til os Gjennemsnitsmennesker med indskrænket Forstand, men kun til Ibsenmenigheden», «Det er et hemmelighedsfuldt Verk, fuldt af Dybsindighed for Alle, som deri sporer et Pust af Ibsens Aand» (Anonym 1895o), og «Iscenesættelsen var smagfuld og nøie efter Digterens Forskrifter» (Anonym 1895b). Og i Berliner Tageblatt heter det: «Fjordlandskapet i annen akt hadde lyktes særlig fint» (Neumann-Hofer 1895b; til norsk ved HIS). Interessen for urpremieren i Berlin hadde vært upåklagelig: «Paa Telegrafstationen vrimlede det af Korrespondenter fra alle Lande, som naar der er indtruffet en verdensbevægende politisk Begivenhed» (Anonym 1895n).

Å dømme etter forhåndsinteressen ble også norgespremieren på Christiania Theater betraktet som en sjelden begivenhet. At dette ikke var en urpremiere, gav intet negativt utslag på billettsalget. Til doble priser startet forhåndssalget lørdag 12. januar kl. 09.00 i Ole Olsens Musikhandel i Akersgaten 28. For første parkett og første losjerad, som var teaterets dyreste plasser, kostet det 5 kroner pr. billett. På de billigste plassene, som var tredje losjerads bakerste rekker, utgjorde doble priser 80 øre (NBO TS ark A2 268). Olsen hadde forberedt seg på stor pågang. Han hadde anmodet politiet om å sende et par mann ned for å holde orden i gaten, men politiet uteble, så man måtte ordne køen på egen hånd så godt som mulig (jf. Anonym 1895d). Ved hjelp av jernstenger hadde man formet ganger slik at det kun kom én billettkjøper om gangen frem til disken (Anonym 1895a).

Allerede kl. 06.30 begynte folk å stille seg i kø (Anonym 1895d). Et par timer senere var det så fullt av mennesker at de sperret hele den trange passasjen ved musikkhandelen. Så åpnet salget: «Men nu blev der Leven! Man bar sig, som om man var gale for at komme ind og frem til Disken og stormede formelig Døren». Da billettsalget sluttet kl. 11.00, var det bare få billetter igjen, og de ble solgt i løpet av en time etter at billettsalget startet igjen 14. januar, dagen før norgespremieren. Da var det solgt 857 billetter til en pris av 2478,85 kroner. Det var over 500 kroner mer enn den forestillingen som gav den nest høyeste bruttoinntekten sesongen 1894/95, nemlig Vasantasena, et indisk skuespill i fem akter av kong Sudraka (NBO TS ark A2 195).

Om formiddagen mandag 14. januar var det generalprøve. Ibsen overvar første akt (NBO TS ark A2 293a, 171). På plakaten kunne publikum lese: «Tirsdag, 15de Januar, Kl. 7½ – 9¾ / opføres / (for første Gang) / Lille Eyolf / Skuespil i 3 Akter af Henrik Ibsen.» Alfred Allmers ble spilt av Nicolai Halvorsen, Rita Allmers av Ragna Wettergreen, Eyolf av Tordis Halvorsen, Asta Allmers av Johanne Dybwad, ingeniør Borghjem av Johan Løvaas og Rottejomfruen av Alma Fahlstrøm (NBO TS ark A2 268). Norgespremieren på Christiania Theater beskrives i flere aviser som en fest.

Publikum i parkett og losjer bestod av «mange elegante Damer og det usedvanlig store Antal af landskjendte Repræsentanter for Literatur og Forretningsverden, Presse, Kunst og Politik» (Anonym 1895l). Teaterdirektør Albert Ranft, som hadde retten til å oppføre Lille Eyolf i hele Sverige, var ankommet fra Göteborg for å overvære begivenheten. Ibsen inntok sin plass i en prosceniumslosje, skjult for publikum. «Publikum sad i spændt Forventning om, hvorledes vor Nationalscene vilde formaa at løse den største og interessanteste Opgave, som i den sidste Tid er bleven det stillet» (Randers 1895). «Inde i Salen, ude i Gangene og Restaurationen herskede i Mellemakterne et broget Liv og en Stemning, som man kun oplever paa en af Teatrets store Højtidsdage» (Anonym 1895m). Dette var et utvalgt og interessert publikum, som «kjender bogen ud og ind og forstaar og følger hvert suk, hver skiftende stemmeklang» (Nissen 1895).

Tilskuerne viste seg å være meget mottagelige: «En begejstret Bifaldsstorm tolkede straks efter den mægtigt virkende første Akt med Umiddelbarhedens Kraft Landsmænds Beundring og Tak til den graanende Digter» (Anonym 1895m). Salen reagerte med et så sterkt bifall at skuespillerne måtte frem og ta imot applausen (jf. Anonym 1895l). Bifallet var så langvarig at teppet i strid med vanlig praksis måtte opp to ganger (jf. Anonym 1895g). Etter annen akt gjentok bifallet seg med fornyet styrke. Det «steg efter Tæppets Fald for siste [Akt] til begejstrede Ovationer». Det hele endte med at dikteren ble hilst «med endeløs Jubel» (Anonym 1895m). Ibsen takket ved å tre frem på scenen. Jubelen ville ikke gi seg, og «endelig maatte Dr. Ibsen endnu en Gang frem under stormende Jubel. Damerne tilviftede Forfatteren sit Bifald, hvorpaa han svarede: ‹Mange Tak, mange Tak! ›» (Anonym 1895g).

I all jubelen glemte ikke publikum skuespillerne. De mottok «en Række Fremkaldelser efter hver Akt og enkelte Gange for aaben Scene Publikums Tak» (Anonym 1895m). Tilskuernes reaksjoner kunne tyde på at oppsetningen var en formidabel kunstnerisk suksess. Slik oppfattet ingen av anmelderne den, snarere tvert imot. På forhånd satt anmelderen i Dagbladet Et svar gav Fernanda Nissen i Social-Demokraten. Hun konstaterte kort og godt at «Aftenen var ikke den højtidsstund, publikum hadde ret til at fordre og teatret pligt til at by» (Nissen 1895). Andre anmeldere var av samme mening. Dette var «ingenlunde nogen Mønsterforestilling» (Randers 1895). Til tross for at man hadde lagt ned prisverdig arbeid, maktet ikke oppsetningen å «hæve Indtrykket af dette Drama, der er saa sjelden fængslende ved Læsningen» (Vogt 1895). Årsaken til den lunkne holdningen bestod i at «Udførelsen holdt gjennemgaaende ikke Maal» (Anonym 1895l), eller som anmelderen i Ørebladet formulerte seg: «Om Spillet er der baade godt og ondt at sige» (Anonym 1895g).

Om Johan Løvaas som ingeniør Borghejm og Tordis Halvorsen i tittelrollen var kritikerne meget positive. Løvaas gav en «helt ud rosværdig Præstation» (Anonym 1895g), og han hadde «al Ære af den ærlige og dygtige Ingeniør» (Vogt 1895). Han fremførte «den ligefremme og livsglade Ingeniør Borgheim med en Ungdomsfriskhed og et naturlig Træk» (Randers 1895). Den ti år gamle Tordis Halvorsen i rollen som Eyolf fikk entydig positive omtaler: «Alle følte sig grebne af hendes naturlige og vakre Optræden» (Anonym 1895l). Årsaken var kanskje, som anmelderen i Ørebladet skrev, at hun «utvungent og barnligt sagde sine Replikker» (Anonym 1895g), og at hun talte «med en sjelden naturlig Forstandighed» (Vogt 1895).

For Alma Fahlstrøm var premiereomtalene lite lystig lesning. Ørebladets anmelder skrev at hun gav rollen som Rottejomfruen «et sterkt symbolsk Anstrøg» (Anonym 1895g). Fernanda Nissen opplevde utførelsen av Rottejomfruen som for teatralsk (jf. Nissen 1895). Reaksjonen kunne skyldes hennes underlige måte å bevege hendene på når hun skal hypnotisere Eyolf (jf. Anonym 1895m). For Nils Collett Vogt betonte hennes gestikulering seg som en «altfor stærkt Pointeren af de ligefremme Repliker, der skal virke ved sin egen Uhygge» (Vogt 1895). Hun manglet Randers konkluderte med at «noget tilforladeligt eller særligt karakteristisk Indtryk gjorde denne Figur ikke» (Randers 1895).

Kritikerne var i hovedsak tilfreds med Johanne Dybwad som Asta Allmers. Randers skriver at hun skapte «en særdeles fin og sympathisk Figur ud af denne sarte og opofrende Kvindeskikkelse» (Randers 1895). Ørebladets anmelder mente at Dybwad gjengav den trofaste og hengivne kvinneskikkelsen på et dempet og fint vis (Anonym 1895g). Vogt fant at det over Dybwads fremstilling var «meget af stille Inderlighed og fin Kvindelighed» (Vogt 1895), mens Nissen gav uttrykk for en tilsvarende vurdering da hun skrev at det over Dybwad var «udbredt en inderlighed og en forstaaende klogskab» (Nissen 1895). I motsetning til disse hevdet anmelderen i Verdens Gang at Dybwad ikke fikk noe «helt» ut av Astas rolle: «Gjennemgaaende kom i hendes Fremstilling dennes Modenhed for lidet frem» (Anonym 1895m).

Ingen av kritikerne var fornøyd med Nicolai Halvorsen som Alfred Allmers. Randers konstaterte riktignok at fra Ibsens side var dette en «vanskelig, noget uklar og lidet sympathisk Figur», som Halvorsen heller ikke «havde formaaet at gjøre mere end det nødtørftige» ut av (Randers 1895). Han gav et «altfor stivt, træent Udtryk; og det er neppe Forfatterens Mening, at den forhenværende Timelærer ikke skal være i Besiddelse af flere legemlige og aandelige Fortrin» (Anonym 1895g). Ifølge Nissen har Almers «mere følelse, mere vrede, mere sorg end hr. Halvorsen formaar at gi» (Nissen 1895). Halvorsen lyktes rett og slett ikke i «at skabe nogen individualiseret Skikkelse», som det het i Verdens Gang (Anonym 1895m). Derfor fremstod han heller ikke med «den Personlighedens Fylde, der enten ved ydre Kraft eller Aandens fængslende Egenskaber […] kan tænkes at være bestemmende for Kvindeskjæbner» (Vogt 1895).

Om Ragna Wettergreens spill i rollen som Rita var oppfatningene nokså divergerende. Mens Fernanda Nissen mente at hun gjorde skikkelsen «for ondskabsfuld, for raffineret» (Nissen 1895), så anmelderen i Verdens Gang i hennes spill i første og annen akt «noget af Ibsens varmblodige, ejendommelige Kvindeskikkelse» (Anonym 1895m). Ørebladets anmelder fant at Wettergreen i første akt fremstod på en «overraskende helstøbt Maade» (Anonym 1895g), mens hennes spill delvis i annen og særlig i tredje akt sviktet, blant annet fordi hennes uttrykk for Ritas sorg over det tapte barnet var altfor overlesset. Vogt mente at selv om Rita ikke var «helt fri for det udvortes tragiske Anlæg», særlig i de siste aktene, ble Wettergreens fremstilling av sorgen «saa klynkende, at man vanskelig forstaar Sandheden af, at hun dog, trods alt, gjerne vil leve paa Jorden længst og bedst muligt, og er i stand til at tage fat paa nyt» (Vogt 1895). Randers tok sterkere i: I en samtale like etter forestillingen skal Caroline Sontum ha sagt til Ibsen: «Tænk her sitter vi og har det saa hyggelig, og saa tænke paa den arme Rita, som nu skal til med de uskikkelige gutterne!» Ibsen svarte til dette: «Tror De paa det da? Tror De igrunden ikke det bare var en søndagsstemning?» (Sontum 1931, 55). Dette er neppe uttrykk for tvil hos dikteren med hensyn til den videre handlingen etter at skuespillet er slutt, men det bør trolig oppfattes som en test når det gjelder virkningen av den avsluttende dialogen på en representant for teaterets publikum.

Om kritikerne ikke var særlig begeistret for oppsetningen, satte publikum pris på den. Av nyheter på repertoaret i sesongen 1894/95 ble bare Vasantasena vist flere ganger med sine 37 oppførelser, mens Lille Eyolf oppnådde 27 (NBO TS ark A2 196).

Bare to dager etter norgespremieren fikk stykkets popularitet også et humoristisk og kuriøst utslag. Ved det tradisjonsrike Kunstnernes Karneval, som ble arrangert på Grand Hotel 17. januar 1895, forestilte en av deltagerne Eyolf med sin krykke, mens en annen var utkledd som Rottejomfruen, «hvis dæmoniske Skikkelse øvede en hypnotisk Magt ikke mindst over den mandlige Del af Gjæsterne» (Anonym 1895c).

I løpet av januar ble Lille Eyolf videre oppført både på Bergens Nationale Scene, på Svenska Teatern i Helsingfors og av Albert Ranfts teaterselskap på Stora Teatern i Göteborg. I mars turnerte hans selskap i Sverige med Lille Eyolf og gjestespilte blant annet på Vasatheatret medio mars. På samme tid fikk stykket også premiere på Det kongelige Theater i København. Innen kalenderåret 1895 ble Lille Eyolf dessuten oppført i Italia, Nederland, Østerrike, Frankrike og USA. Verdensdramatikeren Henrik Ibsen begynte å gjøre seg gjeldende.

Økonomisk hadde 1894 vært et meget godt år for Ibsen. Royalties fra teatre og forlag for Lille Eyolf det året var på 18 625 kroner, og i tillegg kom en rekke mindre teaterhonorarer og royalties for nye opplag av andre skuespill, blant annet åttende opplag av Kongsemnerne og annet opplag av Gengangere, slik at samlet årsinntekt var 24 622 kroner (Meyer 1971, 734).